Årsoppsummering 2018: Den som gir seg er en dritt - en veldig humpete vei til VM.

Disclaimer. Parental advisory. Dette innlegget innlegget har innhold som kan virke støtende på noen lesere; grafiske bilder og innhold, og i tillegg er det smertelig langt...

Den t-skjorta der har jeg fortjent!...

Kan ikke komme på noen annen overskrift som dekker året som gikk enn den over. Jeg er tidvis ganske aktiv med oppdateringer på Instagram og Facebook, men tid til noe blogging blir det visst aldri.Snitt ett i året, om det fortsetter sånn. Denne oppsummeringen må klassifiseres som et klassisk skippertak - langt på overtid.

2018 var begivenhetsrikt. Noen fine øyeblikk heldigvis, men var dessverre forfulgt av uhell, igjen. Sesongen har derfor ikke blitt i nærheten av slik jeg hadde tenkt. Men som nevnt i overskriften, den som gir seg er en dritt! Ingen vits å gjøre annet enn å fortsette framover.

Denne sesongen har jeg hatt fire hovedmål:

• Kvalifisere meg til VM i Varese gjennom å kjøre kvalifiseringsrittet Schleck granfondo (25 % beste kvalifiserer)
• Kjøre NM lagtempo for SK Rye i senior-NM i Sandefjord
• Bli Nordisk mester på tempo
• Master-VM i Varese i Italia. Med et uttalt mål om medalje på tempo og topp 10 på fellesstarten.

Og slik gikk det:

Etter å ha startet å trene noenlunde normalt igjen i jula, etter langt avbrekk grunnet hode- og nakkeskaden jeg fikk i VM-fellesstarten i Albi, fikk jeg trent ganske jevnt fram til begynnelsen av februar. Det resulterte faktisk i at jeg perset på en FTP20-test 15. februar,  overraskende. Fikk en ny FTP på over 270 watt.

Samtidig var jeg i samtaler med klubben omkring videre satsing på noen av oss damene med ambisjoner i mesterskap og Norgescup (NC). SK Rye var villige til å hjelpe med satsing lik det et par andre klubber har for de som satser på det samme, og jeg valgte derfor å bli i Rye i 2018. Vurderte å bytte klubb, og var ærlig på det. I tillegg ble det klart at jeg, Kristin Falck og Elisabeth Solberg skulle stille lag i NM i Sandefjord, og få hjelp av Egil Aasheim til trening i forkant. Kult.

I februar ble det veldig mye press igjen på jobb, og det gikk ut over trening og form. Jeg fikk derfor ingen videre framgang etter FTP20-testen 15. februar, og måtte trappe ned på intensiteten.

Dra til Syden, sa dem. Der er det så varmt og fint på denne tiden av året... Jada! Ingen nevnte noe om fare for snø i turistbrosjyren.

Dro til Mallorca uka før påske og i påsken. Nesten tradisjon det nå. Kaldt og dårlig vær der nede denne gangen. Fikk fire dager på sykkel før jeg ble syk. Hadde ikke vært syk hele vinteren, som den eneste på jobben. Hadde feber i tre fulle dager. Veldig uvanlig for meg. Fikk syklet bittelitt rolig på slutten av turen. Kom hjem i dårligere form enn da jeg dro. Det var ikke planen. Brukte resten av april på å komme meg. Det satt i veldig lenge.

Sola kom til slutt. (foto: Jan Gamre)

Konkurransesesongen:

I begynnelsen av mai begynte rittsesongen. Jeg hadde en plan om å kjøre meg i form til Schleck granfondo med å kjøre fire - 4 ritt på ei uke: Follorittet, Sport 1-mila, Askerrunden og Ceresrittet. Ceresrittet ble avlyst i år igjen, og det ble derfor "bare" tre ritt. Men:
Lørdag 5. mai skulle jeg bare sykle en liten tur i Maridalen for å strekke på beina. I en sving lå det masse grus, jeg greide ikke å redde meg inn, og årets første velt var et faktum (hint: det ble flere). Jeg trodde egentlig ikke det var så ille rett etterpå. Det kom noen karer fordi rett etter på, da jeg hadde kommet meg på beina igjen. De stoppet, og gjett hva de lurte på. Jo, går det bra med sykkelen?! Fy faen, syklister ass...
Ja, det gikk ganske bra med sykkelen, denne gangen. Men da jeg kom hjem og fikk av meg sykkelbuksa hadde jeg en stor svart hevelse på venstre lår pluss store skrubbsår. Jeg hadde fått en stor blødning under huden. Fortsatt, nå mange måneder etterpå, har jeg en hevelse i låret, misfarging og arr.

Fy f...

Likevel:
Jeg syklet Follorittet dagen etter, Sport 1-mila og Askerrunden. Var ganske så redusert. Så resultatene ble deretter. Men jeg gjorde det, selv om det var utrolig jævlig. Om det var så smart? Kanskje ikke. Men den som gir seg er en dritt, sant. Men den uka var en voldsom påkjenning både fysisk og psykisk, det må jeg innrømme. Men bare en lett forrett til det som skulle komme.

Askerrunden. Litt energi igjen til fotografen. (foto: Ola Morken)

Som en siste forberedelse til Schleck gran fondo, valgte jeg å kjøre fellesstarten i Nordmarka rundt. Østlandets hardeste vårritt. Jeg har bra seeding nå, for bra egentlig, så skulle ut med startgruppe 2. Au! Når den foran meg slapp hjulet foran seg opp Sollihøgda, greide jeg ikke tette luka. Resten av rittet kjørte jeg mye alene eller i smågrupper. Men jeg ga meg ikke. Var så sliten som jeg knapt noensinne har vært da jeg kom i mål. Hadde også kjørt fortere enn Rye 15-laget, alene. Shit! Forbedret tiden min med én hel time fra 2016.

Etter Nordmarka rundt. Jeg smiler, men var sykt kjørt. En av årets mange 4. plasser...

Schleck granfondo

Helga etter var det Schleck granfondo. Jeg kjørte bil ned til Luxemburg for å være sikker på å få med meg sykkelen, klok av skade etter VM i fjor. Målet av å komme seg inn blant de 25 % beste, for å kvalifisere til VM, men mest av alt, unngå velt. Burde skrevet et eget innlegg om denne turen, for det er mye å fortelle.

Moseldalen: vinranker og kyr.

Men kort fortalt. Det var et veldig stort arrangement, mange ryttere, mange høydemeter. Det opplevdes som litt kaotisk, siden de slapp så mange grupper sammen ut. Det er kjempefint å sykle i Moseldalen. Det kan anbefales.
Jeg var nervøs før start, mest for velt -og litt for å ha reist så langt og kanskje mislykkes. Men unngikk begge deler, denne gangen.

Mistet oversikt over konkurrentene mine med en gang, siden vi syklet sammen med så mange andre grupper. Mange høydemeter i dette rittet, og jeg klatret kjempebra - over all forventning. Var et smart trekk å kjøre meg helt tom i bakkene rundt Nordmarka rundt helga før. Men selv om jeg kom meg over bakkene i front, var det ingen vilje å kjøre på flatene, så feltet samlet seg igjen. Æsj!

Uansett. Da det nærmet seg slutten av rittet, var feltet fortsatt stort. Jeg følte meg veldig fresh, men hørte at mange av de rundt meg ikke var det. Fryktet veldig massespurten inn mot mål som jeg visste var i vente, så nå kommer vi til det som kanskje var 2018s aller stolteste øyeblikk. I den siste lange stigningen før mål, gikk jeg opp i front og KJØRTE, det jeg greide. Og der lå jeg, opp hele bakken. Ingen gikk forbi, og feltet sprakk opp. Først noen meter før toppen var det noen karer som gikk opp foran og dro farta opp videre mot mål. Ergo ble det færre i massespurten inn til mål enn jeg fryktet. Men det var fortsatt mange. Jeg spurtet mot ei belgisk dame som jeg hadde ligget sammen med hele rittet, og tapte med en hårsbredd. Der og da trodde jeg at vi faktisk hadde spurtet om 1. og 2. plassen, men da resultatlista kom, viste det seg at vi hadde en konkurrent foran oss, som hadde greid å komme seg med i et brudd som gikk tidlig, som jeg ikke fikk med meg.

Først trodde jeg det var ei som hadde startet i feil startgruppe, siden det var en del juksing med det ute og gikk. Men etter litt googling fant jeg ut at den nederlandske dama hadde egen wikipediaside og nylig hadde lagt opp som proff. Så greit, hun slo oss. Det neste stolte øyeblikket var podiumet. Bildet sier vel det meste...

Sekunder før har jeg blitt sussa på av Fränk Schleck (til venstre) og her står jeg altså med armen rundt Miguel Indurain. Verdt turen! (foto: Atle Thoresen)

Slikt skjer ikke hver dag, gitt. Her er en oppsummeringsfilm fra rittet - og jammen har jeg ikke greid å komme med der også. Ser du meg?
Så da fikk jeg det jeg kom for, en VM-plass, pluss litt til. Veldig gøy. Men en annen gang vil jeg også ha en slik blå vinnertrøye.

NM Sandefjord

Neste mål var NM lagtempo i Sandefjord. Tempotreningen min ble veldig amputert i vår på grunn av velt og satsingen fram til VM-kvalifiseringen. Men endelig skulle Rye stille lag i lagtempoen igjen.

Første trening sammen: Kristin, Elisabeth og meg.

Jeg har for gøy kalt oss for Rye kjerringtrim, siden vi alle tre er over 40 år. De andre to er nok ikke like gira over dette lagnavnet som meg. Men jeg synes det er gøy, for kjerringtrim er ikke akkurat det som det brukte å være. De to andre på laget er begge tidligere verdensmestere i master (jada!); Kristin Falck (fellesstart) og Elisabeth Solberg (tempo). I tillegg har de en rekke andre meritter, blant annet er Elisabeth raskeste kvinne som har syklet Trondheim-Oslo, og var med inn da Rye satte klubbrekord i 2016. Legender!

Fra trening på Blikkvegen (foto: Bjørn Saksberg)

Også meg da... Men jeg skulle gjøre det jeg kunne for å gjøre meg fortjent til å være med. Vi fikk trent noen økter sammen, og sammen med trener Egil Aasheim bak i bil. Helt gull! Lærte masse.

Men jeg sleit med at jeg hadde fått for lite tid på temposykkelen og at jeg var redd, grunnet nylige erfaringer med velter. Jeg hadde også meldt meg på NC Gylne Gutuer og dreiv derfor og trente litt med landeveissykkel på grus. Og det var på vei til ei slik økt det gikk galt, igjen. Sklei på ei trikkeskinne og gikk i bakken.

Mer skrubbsår og et forstuet håndledd var resultatet, pluss enda en knekk på psyken. Så da ble det ikke noe Gylne Gutuer på meg. Jeg toppet nemlig det hele med å komme rett etter en alvorlig kollisjon mellom to syklister inne i Maridalen, kvelden før ritthelga, så da var det i grunnen nok for meg. Det var en tøff kveld. Men jeg stilte på Mot klokka dagen etter.

Var ikke superfornøyd med egen innsats på Mot klokka, men fikk bra tid, og kan hevde meg blant eliten om jeg bare får trent.

Uansett, tilbake til lagtempoen. Fram til selve dagen for lagtemporittet hadde det vært veldig mye opp og ned med meg, mest ned både med form og psyke. Men jeg følte meg bra på rittdagen. De to andre var ikke like på topp fysisk den dagen, men de var tryggere på sykkelen enn meg. Så sammen var vi ganske så jevnsterke. Vårt uttalte mål var pallplass. Tror kanskje ikke konkurrentene våre var særlig redde for oss, for i år var det uvanlig mange lag til start og høyt nivå. Både BOC og Frøy hadde også fått på plass lag, i tillegg til the usual suspects fra Sørlandet, Vestlandet og Trøndelag.


Underveis ble det litt rotete kjøring i starten og litt splitt i laget når jeg ikke turte så mye mye som de andre. Men mot slutten kjørte vi bra, kanskje best av alle, og vi kom alle tre i mål sånn noenlunde samlet. Det er ikke så vanlig, men sier noe om hvor jevnsterke vi er, og det er bra når det er lagtempo. Så endte vi på den sure fjerdeplassen (et tema for mitt år), ett sekund unna tredjeplassen!! Au, det svei. Og jeg vet mange steder hvor vi mistet det sekundet, på grunn av min usikkerhet. Det var ikke på grunn av manglende kjørestyrke. Så til neste år blir det revansje (om vi får muligheten?), og jeg får forhåpentligvis noen flere timer på temposykkelen i forkant.

Etter målgang. (foto: Arild Hermansen)

Master NM

Jeg har byttet jobb i år, og jobbyttet sammenfalt med sommerferien. Siden jeg hadde masse avspasering og feriedager til gode fikk jeg ordnet meg en superlang ferie. Den skulle brukes til å kjøre ritt og trene til VM. Så jeg bestilte meg ei leilighet i Sveits i 2 uker, og planen var å kjøre ned dit med begge syklene etter U6, mer om det senere. Først skulle jeg kjøre master-NM. Den helga var jeg ikke i form, så jeg hadde ingen ambisjoner før start. VM-kvaliken var uansett i boks. På tempoen hadde jeg ingen sterk konkurranse, så den tok jeg, selv om jeg kjørte mye saktere enn jeg ville gjort på en god dag. Fellesstartløypa var veldig lett, så det gikk i grunnen som ventet. Veltebonanza! Vår start gikk etter at det hadde vært en svært alvorlig massevelt i en av herreklassene Ikke mye lyst til å starte etter det, men jeg startet. Og som jeg i grunnen ventet, da spurten skulle starte, gikk det en velt foran meg, som jeg akkurat kom meg unna. Men jeg stoppet og hjalp de som lå der. Så det var det rittet.

Meg og Kristin med medaljer og trøyer etter tempoen.

U6 Post Nord Cycle Tour

Neste ritt på kalenderen var egentlig Tour de Hallingdal. Absolutt ikke et ritt for meg, men god trening til VM. Men så kom meldingen om at det var avlyst som Norgescupritt. I tillegg fikk jeg høre at damelaget til Frøy skulle kjøre U6 PostNord Cycle Tour i Sverige. Så da hang jeg meg på dem i stedet. Selv om Tour de Hallingdal kom tilbake på NC-kalenderen etter noen dager.

U6 sin løypeprofil passet meg også bedre, med to temporitt og flatere fellesstartetapper. Men flate fellesstartløyper betyr at flere henger med hovedfeltet, og at sjansen for farlige situasjoner og velt øker... Dere skjønner kanskje hvor dette bærer?

Første dag av touren var det prolog - kort tempo med avslutning i en bratt bakke. Jeg kjørte veldig bra i det flate partiet, men feiget ut bakken. Men tapte ikke mye tid til teten.
Dag 2 var det fellesstart med et langt grusparti som skulle kjøres flere ganger. Jeg brukte hjulsettet med dekkene jeg kjøpte til Gylne Gutuer og var klar. Det var et veldig nervøst felt å kjøre i. Klart preget av at det var mange som ville vise seg fram, og mye rar kjøring.
I gruspartiene fikk jeg betalt for alle timene jeg har kjørt i Nordmarka. Jeg følte meg bra, og turte å kjøre fort på grusen. Fikk litt sjokk midtveis på strekket, da jeg kom inn i et parti med voldsomt vaskebrett. Men overlevde. Observerte at det var mange som sleit på grusen og var redde, og det kunne jeg bruke til min fordel.

Både jeg og resten av feltet visste at det var i gruspartiet etappen skulle avgjøres. Det var det eneste stedet det var mulig å få splittet feltet. På fjerde og siste runde var planen å kjempe meg så langt fram i feltet jeg greide inn i gruspartiet. Før gruspartiet var løypas lengste og bratteste bakke. Jeg lå på hjulet til Malin Johansen opp bakken, mens hun forserte oppover i feltet. Fortere enn det er det faktisk ikke fysisk mulig for meg å kjøre en bakke. Så stort klapp på egen skulder for den innsatsen. Inn på gruspartiet var det full kamp om posisjonene, så jeg mistet hjulet til Malin. Men jeg lå likevel veldig langt framme, akkurat som jeg har fått beskjed om å gjøre. Det var kun mulig å ligge i to spor, og i det høyre sporet ville ingen ligge på grunn av det forferdelige vaskebrettet midt i. Forresten, jeg har glemt å nevne at gruspartiet gikk rett fram slakt utfor. Så farten var derfor deretter, STOR! Nå skulle det avgjøres, og det ble kjørt vanvittig i front. Jeg følte at dette mestret jeg, så jeg lå limt på bakhjulet til rytteren foran. Bak meg må det ha blitt splitt, ut fra det jeg kan forstå fra det som skjedde etterpå.

I det vi begynner å nærme oss slutten av gruspartiet skjer det. Det er uklart for meg hva som egentlig skjedde. Men det er akkurat som om noen trykket på muteknappen, for jeg husker absolutt ingen lyder (og godt er sikkert det). Jeg ser bare at hjelmene foran meg forsvinner ned og inn i en stor støvsky, som om det skulle vært dominobrikker som faller. Så ser jeg en rygg foran mitt forhjul, som jeg kjører rett inn i. Kan ikke huske at jeg rørte bremsen. Bråstopp, salto og høyre skulder og hode først i bakken.
Deretter er det veldig vagt. Men selv om jeg var helt omtumlet, og det aldri har skjedd meg før, visste jeg med en gang at jeg hadde brukket kragebeinet. Det kan ha vært så mange som 20 stykker som gikk ned (har jeg blitt fortalt), så det var nok veldig kaotisk. Men jeg var helt i min egen boble, og fikk ikke med meg så mye. Husker så vidt at det var ei som skreik noe voldsomt, men orket ikke bry meg så mye med det. Til de som spurte sa jeg at jeg hadde brukket kragebeinet, og så fort personell fra ambulansen kom bort til meg, kunne de bekrefte det. Utenom det lå jeg bare stille på bakken og holdt kjeft, jeg var i sjokk.
Og det skulle vise seg å være smart. På et så proft ritt ligger ambulansen rett bak hovedfeltet, så jeg behøvde ikke vente så lenge denne gangen, som sist. Men det var mange som var skadet, så det kan ikke ha vært lett for dem å sortere hvem de skulle ta. Jeg vant! Så da lærte jeg hvordan de prioriterer; hyler du, lever du - er du stille, er det fare på ferde. Inne i ambulansen fikk jeg morfin intravenøst, men det det måtte flere injeksjoner til før det hjalp. Kraftige spasmer fikk jeg også, så det var litt drama. Endte til slutt på sykehuset i Skövde, hvor røntgenbildene viste nøyaktig den samme diagnosen jeg meldte sekunder etter fallet. Høyre kragebein tvers av!

Når radiologen sier: Det der så vondt ut, da vet du det ikke er pent...

Sendt tilbake til hotellet udusjet i sexy sykehusoutfit. Kan melde at den kom med matchende bestemortruse. Har driver jeg og tar sexy selfe til Tinder...

Etter ha fått kontroll på smertene, og sjokket, og jeg var i stand til å stå på beina igjen, ble jeg sendt tilbake til hotellet - udusjet. Dette er andre gang jeg har gått i bakken på slutten av et langt, varmt ritt og havnet på sjukehus - og blitt sendt hjem like svett om møkkete som da jeg kom inn. Aldri mer skal jeg forlate et sykehus uten å ha fått hjelp til å dusje! ALDRI!!!! Kan nesten (men bare nesten!) le av det nå. Men det å skulle greie å dusje, når man har store smerter, er handikappet og desorientert, er ganske traumatisk og svært smertefullt. Og, hvis du er høyrehendt og planlegger brekke et kragebein, brekk det venstre. Helt utrolig hvor hjelpesløs man blir når man kun kan bruke venstrehånda. Den er jo for svarte helt ubrukelig!!!

Etter mye om og men fikk jeg sykestransport tilbake til Oslo etter et par dager. Det var et par tøffe dager, for å si det mildt. Selv om jeg hadde fått noen ganske så gøye piller på sykehuset i Sköve. Var jevnt på en god morfinrus. Men vondt var det likevel.

Skyssen tilbake til Oslo.

Ble kjørt rett på legevakta i Oslo, og det ble raskt bestemt at jeg skulle opereres. Først øynet jeg håp om at det kunne skje ganske raskt. Fikk time på Ullevål ei uke etter at velten skjedde. Jeg møtte opp, ble lagt inn, fikk til og med lagt inn dren i armen - før jeg ble sendt ut igjen. Nedtur!

For med dette burde kanskje sesongen min vært over, men jeg valgte å holde på håpet om å greie å rekke VM. Treningsleiren i Sveits måtte jeg avbestille, men det måtte da være noe jeg kunne gjøre. Men tiden rant ut mellom fingrene mine. Etter ytterligere forsinkelser ble jeg lagt inn påfølgene lørdag. Og på søndag gikk jeg ut av Ullevål med ei plate og seks skruer i høyre kragebein. Det er en del bivirkninger knyttet til den operasjonen. Men det var veldig deilig å kunne bruke armen igjen. Som nevnt, man er utrolig hjelpesløs når man ikke kan bruke den foretrukne armen.

Sånn ser det ut etter operasjon.

Veien til VM

I serien; den som gir seg er en dritt...

Treneren min var en av de første jeg kontaktet etter at jeg kom ut av sykehuset. Sammen la vi en plan for hvordan jeg skulle rekke å komme meg til VM likevel. En i overkant optimistisk plan, men jeg måtte tro at det var mulig for å holde motet oppe. Jeg trengte noen dager for å komme meg etter operasjonen. Men så var jeg i gang igjen, først veldig lett - før vi økte på med hardere økter. Først kunne jeg bare holde meg i styret med en arm. Vi modifiserte en spinningsykkel på Magnat med å teipe fast et kosteskaft.

Treneren som kom på ideen, og det fungerte kjempebra!

Stakkars CX'en. Ser litt flau ut med flatt styre. Men det var det som måtte til. Takk til Tommek som fikset, igjen...

Etter hvert kunne jeg kaste fatlet, og holde på styret med begge hender.
Jeg fikk derfor inn 2-3 uker med noen harde økter på spinningsykkelen før avreise Varese. I tillegg investerte jeg i et flatt styre på CX'en slik at jeg fikk noen få turer ute på den også. Ikke akkurat etter legens anbefaling, men man må jo leve også...

Nordisk mesterskap gikk uten meg, men til VM skulle jeg.

Landeveissykkelen hadde jeg knust i Sverige. Jeg er ikke akkurat Storebrands favorittreiseforsikringskunde nå. Men de var veldig greie med meg denne gangen også, og jeg fikk oppgjøret mitt raskt. Unaasgutta ga meg en fin pris på en 2019-ramme av samme typen som jeg hadde (BMC Teammachine SLR01 😍). Rakk å få den bestilt og skrudd opp tidsnok til avreise.

Henter min nye juvel hos Unaas.

💓😍💓

 Forresten: den knuste rammen henger til allmenn beskuelse i butikken til Unaas. Fallet mitt i U6 var så hardt at jeg har greid å sprekke styrehuset, ett av de sterkeste punktene i rammen. Ganske imponerende, og verdig en museumsplass hos Unaas. Visstnok driver de og forteller historien om hvordan ramma ble knust også til alle som er innom (og navnet mitt står på ramma). Vet ikke om et rykte som badass er noe jeg har så veldig lyst på. Har i hvertfall ingen plan om å fortsette å prøve å leve opp til det.

Gamlesykkelen på museum. 😢

VM i Varese

Det ble en svært annerledes oppladning til VM enn jeg hadde tenkt. Planen var  bruke sommeren til å pushe formen til et helt nytt nivå - og sykle maaaaaaaaange km på temposykkelen. I stedet ble det helt motsatt. Formen gikk ned, og det ble ingen km på temposykkelen. Den sto i stua og støvet ned fram til jeg pakket den inn i bilen og dro til Italia. Klok av skade fra VM i fjor, kjørte jeg bil ned, for å være sikker på å få med meg syklene mine. Ikke akkurat optimalt for skulderskaden å kjøre bil i fire dager, men igjen; man må jo leve...

Vel framme, klar forbedring fra sist VM.

Kjempefornøyd med min airbnb-leilighet

Både jeg og syklene kom helskinnet ned denne gangen. Jeg fikk kjørt gjennom løypa to ganger på temposykkelen. Følte meg ikke akkurat i ett med den sykkelen, dessverre. Så var det ritt.

Fra første trening i løypa. (foto: Jah Langleite)

Min opprinnelige plan var å være med å kjempe om pallen. Nå hadde jeg ingen forhåpninger, annet enn å fullføre. En seier i seg selv bare fem uker etter operasjon.
Det ble bare tull med oppvarmingen. Men brydde meg egentlig ikke så mye. Skuldrene var veldig lave.
Samme dama fra New Zealand som startet foran meg i fjor, startet foran meg i år også. Og det var like mye komishow for å komme seg av rampa som i fjor. Så da visste jeg at jeg hadde en rygg jeg kunne jakte på og ta igjen raskt - og det gjorde jeg.

(foto: Jah Langleite)

 

Kjørte bra opp den lange stigningen, men holdt igjen utfor og i alle svinger. Følte meg ikke trygg på sykkelen. Halvveis ble jeg tatt igjen, av ei som startet ett minutt bak meg. Da mistet jeg litt piffen, gitt.

Ferdig! Fargen i ansikten tilsa at det hadde blitt varmt inne i hjelmen... Sjekk forresten skotrekkene. Hadde tradisjonen tro glemt noe viktig, nemlig skotrekk. Og tradisjonen tro, fikk jeg låne noe av Frøy. Men heller skotrekk enn sykkel (som i fjor).  (foto: Camilla Helen Landsverk)

Jeg og Kristin diskuterer innsatsen. Kristin ble nr. 3 i sin klasse. Klart den hardeste klassen  år. Jeg er imponert, igjen.(foto: Jah Langleite)

Da jeg kom i mål tenkte jeg at jeg kanskje lå an til en plassering på midten av resultatlista. Jeg hadde tatt igjen en del, så helt totalt katastrofedårlig hadde jeg jo ikke kjørt. Da jeg sjekket resultatlista fikk jeg sjokk: 4.plass! Hadde jeg fått den oppladningen jeg hadde tenkt i sommer, kunne det blitt gull. Konkurransen i min klasse i år var ikke så hard som den var i fjor.

Da jeg skjønte det kom tårene. Jeg har ikke grått så mye over det som har skjedd, men da gjorde jeg det.Ut fra tiden vinneren hadde, sammenliknet med tidene til folk jeg har kjørt mot før, og målet mitt om å ta et nytt steg denne sommeren. Jeg kunne ha tatt gullet. Den er tung. Men får bruke det som motivasjon til videre satsing.

Når det gjaldt fellesstarten, var jeg veldig usikker på om jeg skulle starte eller ikke. Det var vel defnitivt ikke noe legen ville ha anbefalt. Men jeg hadde fått låne superlette spesialklatrehjul av Emil Unaas, hadde fått meg en superflott ny sykkel. Det talte for start.
Hadde noen tekniske issues med bremsene, men de fikk jeg løst over telefon med the supermechanic, Tommek Rønning. Så da var heller ikke det noen unnskyldning for å slippe start.

Men jeg var redd! Sist VM endte det jo i ambulanse, og denne løypa var mye, mye verre. Utforkjøringene var rett og slett hysterisk smale og farlige. Og et velt så raskt etter operasjon kunne være veldig farlig.
Men jeg valgte å stille til start, og legge meg bakerst i feltet. Skulle ta det som en tur. Borte var alle ambisjoner om topp 10. Ny ambisjon: komme til mål!

La meg bak i feltet ut fra start. Allerede på vei ut av byen kunne vi observere de første ulykkene, ambulanser og folk på båre. Grøss!

Vi fulgte tempoløypa i starten, og allerede i den lange stigningen i den løypa begynte feltet å brekke opp og jeg forserte framover i feltet, Ikke helt etter planen, men skitt au! I den første av de lange stigningene i løypa (var ei veldig hard løype denne gangen), ble jeg bare med, lot hjertet og beina pumpe og forserte oppover både bakken og feltet. Javel, så mye for å ligge rolig bakerst i feltet og ta det som en tur. Men så skjedde det; plutselig kjente jeg at setepinnen seig ned ganske raskt, og jeg satt på ramma. Æsj. Stoppet ved noen karer som sto og hjalp en annen rytter. Men ingen hadde verktøy. Det var ikke aktuelt å sykle sånn til første drikkestasjon. Altfor langt. Så da var det å sykle tilbake til start, og VM var over. Kom i hvertfall uskadet fra det denne gangen...

Og med det er min statistikk for fellesstarter i utlandet som følger:

• 50 % alvorlig velt, ambulanse og knust sykkel
• 25 % brutt pga teknisk
• 25 % pallplass

The aftermath - og siste ord i anledning året som gikk

Da jeg kom tilbake var jeg ganske motivert en stund, så lenge det var fint å sykle ute. Begynte også å løpe litt igjen, og det var helt topp. Men så ble det mørkt og ufyselig for sykling om kveldene, og kneet tålte ikke løpingen. Og da fikk motivasjonen seg en kraftig knekk. 2018 har inneholdt veldig store doser fysisk smerte, og til slutt ble det bare nok.

Stas så lenge det varte...

Så det ble veldig ufokusert i november og desember. Jeg har tatt et par FTP20-tester i løpet av høsten, og de har vært bra, tross alt. For å finne igjen litt motivasjon, tok jeg helt, helt fri i jula. Det var smart. Passet samtidig på å være syk. Lysten kom litt mer tilbake i januar. Nå er jeg i trening igjen, og har begynt forberedelsene til neste sesong.

Tilbake på hesten

Siste FTP20-test. Formen er ikke så verst, selv om jeg tok fire uker fri i jula.

Målene for neste sesong har jeg ikke satt enda, med unntak av revansje på VM-tempoen. Håper på mange flere mil på temposykkelen i 2019 enn jeg har fått i 2017 og 2018.

Til slutt. Takkes de som takkes bør. Takk til trener Christopher Wolff som har holdt ut i over 2 år med så mye nedturer og drama. Takk til supermechanic Tommek Rønning for all hjelp - fra fri selvvask, brukerstøtte over telefon og til og med racingservice på søndager.

Som nevnt kan knust sykkelramme beundres hos Unaas. Hos Tommek henger et par av mine sykkeltrøyer til allmenn beskuelse, med lovnad om at det skal ryddes en egen vegg dersom jeg fortsetter å vinne trøyer. Åh, vi lo!...

Takk også til hoffleverandør av sykler og hjul for gode priser og hjelp; Unaas. Har man først prøvd en BMC er det veldig vanskelig å slutte. Jeg har også ekstremtestet flere av hjulsettene deres. Hjulene deres har tålt alle kræsjene, bare litt retting i etterkant. Syklene derimot, not so much...

Til slutt; takk til Sportklubben Rye for at de var villige til å bidra med ekstra støtte til satsingen i 2018.

2019; here we go!

Back in business og klar for ny sesong.

Skal løfte litt skrot den som skikkelig sterk wattnisse skal bli. Har trent styrke 2 ganger i uka siden midten av oktober. *klappe meg selv på skulderen*

Godt nytt år, peeps! Rett på sak: jeg har store planer for 2018. Det er ingen hemmelighet, akkurat. Men skal komme mer konkret tilbake til hva målene er i et eget innlegg en gang.
Så ikke for meg at jeg skulle raske med meg ett nm-gull, én nm-bronse, én styrkeprøvenrekord, seier i mastercupen og vm-deltakelse da jeg startet på 2017. Så da er det ingen grunn til å legge lista noe lavere for 2018!

Hva sier dere til dette mine gamle gymlærere?! HA HA!

Jeg så heller ikke for meg at jeg skulle havne i en spektakulær velt, knuse sykkelen min og bruke flere måneder på å komme meg etter det, heller. Akkurat det behøver jeg ikke gjenta igjen med det første. Men jeg har uansett vært utrolig heldig. Begynte å jobbe igjen 100 % i slutten av november, og det har gått bra. Har sakte også begynt å trene igjen. Lenge veldig forsiktig, fordi jeg ble fort svimmel og uvel.

Jeg hadde altfor mange feriedager igjen i 2017, og måtte derfor ta to uker juleferie. Dette har jeg brukt på noe VELDIG fornuftig, nemlig å finne ut av om jeg tåler å trene normalt igjen.

Det er selvsagt kjipt å ha mistet hele september, oktober og mesteparten av november. Ingen tvil om at det har satt meg godt tilbake. Så jeg har en jobb å gjøre om jeg skal ha noen sjanse på ambisjonene for 2018. Først har jeg en stor jobb bare med å komme tilbake til det nivået jeg hadde i slutten av august. Deretter må jeg komme meg videre og ta noen steg til, og da begynner tiden å renne ut fram mot sesongstart.

4-tallet kom litt for tidlig denne gangen...

For å få oversikt over status tok jeg en laktattest sammen med treneren min uka før jul. Jeg har gjort det to ganger før, en gang sommeren 2016 og en gang sommeren 2017.  Resultatet nå var klart det dårligste av de tre. Men det kunne vært verre. Jeg har fortsatt en relativt høy terskelwatt til å være kvinnelig amatør. Og dersom jeg greier å få inn den treningen som kreves, mener treneren min at det skal være mulig å være tilbake i augustform i løpet av februar (og i august var jeg i god form!).

Jeg har ingen supergod erfaring med vintertrening de siste årene. Har mange vintre bak meg hvor jeg ufrivillig har måttet gå i vinterdvale grunnet skader. Forrige vinter var min beste treningsvinter på mange år, selv om jeg ikke fikk trent så mye og så bra som jeg skulle ønsket. Totalbelastningen ble altfor stor på grunn av veldig mye jobb.

Kusinen min mente dette minnet henne om den plagsomme fuglen som driver Donald til vanvidd i disneykavalkaden på julaften. Jaja, det er vel kanskje derfor man har slekt?...

Men nå er det en ny vinter og nye muligheter - og jeg må gå all in denne gangen.

Så det har jeg altså brukt jula til. Med unntak av julaften har jeg trent hver eneste dag. Jeg har gått på ski for første gang siden Holmenkollmarsjen 2014 (som ikke akkurat var en høydare) og jeg har løpt for første gang siden Hove tri 2015. Hele fire turer av 10 minutter på mølle har det blitt. Så jeg kan skryte på meg å ha løpt mer enn 5 km i løpet av 2017! Wow! Plagene i hælen er kroniske, så jeg må ta det forsiktig. Kjenner jeg irritasjon, så kutter jeg. Så melder meg ikke på maraton igjen med det første... Ingen har noe å frykte fra meg verken på løping eller triatlon i 2018.

(H)juleverksted på Tommeks Vélo. Tommek mekket, mens jeg var ansvarlig for selfies og for å se kul ut med mekkeforkle. Smart arbeidsfordeling!

I tillegg har jeg fått satt piggdekk på cyclocrossen min. Så nå har jeg to sykler med piggdekk, og har også hatt noen fine sykkelturer i jula.

Fra sykkeltur til Kikut i romjula.

Sykling er best med bukkehornstyre.

Kaldt på Toten første juledag.

Juletreningsleiren har gått veldig bra. Jeg har tålt økningen greit, og til min store glede kommer framgangen fort. Kjørte en terskeløkt inne på nyttårsaften som klart viste at watten min har økt siden laktattesten. Yay! Veldig gledelig. Og veldig inspirerende.

Terskeløkt på nyttårsaften.

Så da er det bare å kjøre på framover. Skal sannsynligvis ta en FTP20-test i slutten av januar og en ny sjekk av laktat i februar. Så da jobber jeg målrettet mot maks resultat på dem. Reiser til Mallorca for å sykle i midten av mars (hørte jeg 40-årskrise?!...), og håper på et ytterligere løft der før sesongen starter i april.

Må det bli mange sånne dager på sykkelsetet i vinter.

Så, mitt nyttårsforsett er å ha min beste treningsvinter noensinne (og kanskje blogge litt mer). Det står ikke på motivasjonen. Får bare håpe kroppen holder. Jeg skal prøve å oppdatere bloggen innimellom med hvordan det går.

UCI Gran Fondo World Championships, Albi 2017: Tidenes verste VM-debut? Del 2: Fellesstart.

Utsikt fra hotellrommet mitt i Albi. Noe hadde jeg i hvertfall flaks med på turen.

Her fortsetter historien om da Adelheid skulle til VM og kappsykle med de beste. Tempoen er overstått, fellesstarten gjenstår.

Endelig! Sykkelutpakking i lobbyen på hotellet.

Klokka 13 dagen etter temporittet kom bagasjen. Tre - 3 døgn etter at jeg sjekket den inn på Gardermoen. Endelig! Temposykkelen fikk jeg ikke bruk for, så den var det ingen grunn til å pakke ut. Men min kjære Storck skulle ut å rulle på fransk asfalt. Jeg begynte å pakke den opp nede i lobbyen. Men før jeg fikk kommet i gang, kom det en liten kar styrtende til og tilbød seg å hjelpe. Han presenterte seg som presidenten i det libanesiske sykkelforbundet, ga meg et glass vann og begynte å skru sammen sykkelen min. Dette tandre kvinnfolket her må jo ikke få sykkelolje på sine sarte fingre... Men sykkelen ble skrudd sammen på null komme svisj, og jeg var back in business.

Supersmurfen på sightseeing i Albi (siste bilde av sykkelen mens den var hel...)

Flere av de andre hadde brukt dagene før til å sykle gjennom hele eller deler av fellesstartløypa. Det fikk jeg aldri tid til. Men jeg fikk kjørt gjennom løypa med bil med representantene fra forbundet på lørdag. Så jeg fikk sett hvordan løypa var. Flere stygge, krappe, trange svinger blant annet. Én lang bakke og noen mindre knekkere. Ganske skummelt den første mila ut av byen. Det var nesten dette strekket jeg var mest redd for før start. Her skulle det bli kjørt masterbil. Men jeg har opplevd flere stygge episoder bak masterbilen tidligere.

Morgenselfie i landslagstrøye før start. Trøya er å se hos Tommeks Velo. LOL. Ikke visste jeg at det å signere og dere ut trøyer til allmenn beskuelse lå i min framtid...

Søndag morgen sto jeg på start i mitt livs viktigste ritt. Det var veldig kaotisk. Mange deltakere Jeg prøvde å komme meg langt fram i starten, og greide det sånn passe. Hadde en veldig defensiv innstilling. Trodde ikke at jeg hadde så mye sjanse til å hevde meg i toppen. Hadde jo ingen anelse om nivået. Min ambisjon var i grunnen bare å komme meg helskinnet til mål, og også det målet skulle vise seg å være for høyt...

Kom meg ganske langt fram etter hvert, og lå framme i begynnelsen av rittet, men lå aldri helt foran og dro. Det var noen smale steder og krappe svinger hvor det var skummelt å kjøre, og da falt jeg bakover i feltet. Merket at det ikke var alle som var like gode til å kjøre i felt, og det var en del rar og skummel kjøring av noe ryttere rundt meg. Var nede og kjørte i grøfta på et tidspunkt, men kom meg på veien igjen.

Kjørte en stund med min nye svenske venninne fra temporittet, og vi var skjønt enige om at tempofadesen skulle revansjeres i Varese i 2018. Så vi sees der!

Som ventet gikk damene hardt til i de bakkene som kom. Jeg greide å henge med hovedfeltet, om enn bare så vidt. Så kom den lange bakken. Jeg var dessverre for langt bak i feltet da den kom. Kjørte på så hardt jeg kunne, og avanserte bra i feltet. Men som ventet ble det luker, og jeg havnet dessverre i den tredje gruppen. Så da trodde jeg i grunnen at løpet var kjørt i forhold til noen god plassering.
Samtidig var det mange flere ryttere bak meg, enn foran meg. Så jeg hadde kjørt bra, tross alt. Og det var veldig godt å se at jeg kan henge å bra med i bakkene, også på dette nivået, selv om jeg er tyngre enn de fleste av mine konkurrenter.

Gruppen jeg satt i fortsatte å kjøre hardt også etter toppen. Blant annet hadde jeg hun som tok gull på tempo i K45-49 i min gruppe, og hun og jeg delte på å kjøre inn luker resten av rittet. Ganske snart hadde vi kjørt inn gruppen foran oss, og vi lå derfor som andre gruppe. Men jeg hadde i grunnen ingen tanke om at vi skulle ta igjen ledergruppen, der Kristin Falck lå.

Det ble kjøre hardt i bakkene resten av rittet, og jeg var ganske så på stålet et par ganger. Ikke minst fordi jeg måtte tette luker etter toppen for ikke å miste gruppen. Etter hvert begynte vi å ta igjen ryttere som hadde startet i gruppen 7 minutter foran oss, og det ble litt kaotisk når de begynte å blande seg inn i gruppen vår, siden de kjørte dårligere enn oss.

Jeg greide heldigvis å bite meg fast over den siste tøffe bakken, og den var tøff. Det kostet, men det gikk. Nå begynte gruppen å bli ganske liten. Mange var kjørt av. Vi passerte mange ryttere, men det var vanskelig å vite hva slags ryttere man passerte. Vi kjørte opp i ryggen på en litt større gruppe, og da vi passerte dem så så jeg Kristin. Vi hadde kjørt oss opp i teten igjen, og forbi! Ropte "Hallo!" til Kristin da jeg passerte, og hun svarte: "Hva faen er det som skjer?!" Ja, det lurte jammen jeg på også... Dette var uventet.

Plutselig var en topplassering i sikte. Jeg visste at det var en stygg sving igjen i en landsby. Tok det veldig pent der, og havnet litt bakpå. Men visste nå at det var lett terreng igjen de siste 15 km, og var ikke bekymret. Begynte å tenke på om jeg skulle prøve å få snakket med hun nederlandske temporytteren som jeg hadde tettet luker sammen med flere ganger om vi skulle prøve å finne på et stunt sammen. Hvis vi hadde slått oss sammen og kjørt lagtempo kunne litt av hvert ha skjedd. Vi var jo i forskjellige klasser, så det hadde blitt gevinst for begge.

Har lest i etterkant at to ryttere i min klasse hadde gått i brudd før vi tok igjen teten, og tok første og andreplassen, så det var en tredjeplass det eventuelt sto om for meg.

På dette tidspunktet var jeg avslappet, trodde faren for velt var over og at det nå bare gjenstod å finne en taktikk for hvordan jeg skulle få en topplassering. Vi var nå så få ryttere i feltet at det var ganske oversiktlig. Men dengang ei. Ned en utforkjøring, i en slak sving, helt oversiktlig, ser jeg plutselig en svart skikkelse som ligger ved en smal midtrabatt. Foran mitt forhjul ligger det en sykkel!... Jeg var helt sjanseløs. Det siste jeg husker er at jeg tenkte noe i de baner som "Nå skjer det, nå får jeg vite hvordan det er å kræsje skikkelig". Kan ikke huske at jeg bremset engang.

Det er det siste jeg husker før jeg ligger sammenrullet i veikanten. Da jeg lå der, skjønte jeg ikke at jeg hadde mistet bevisstheten. Men i etterkant har jeg skjønt at jeg var borte, men vet ikke hvor lenge. Huske ingenting av fallet. Da jeg våknet kjente jeg at jeg hadde en begynnende strekk øverst i høyre legg samt at deler av venstre fortann var borte. Men jeg var så full av adrenalin at jeg ikke ante hvor mye eller lite jeg hadde slått meg. Husker at jeg syntes at jeg var veldig klar der og da, men i etterkant er det mye som er veldig uklart i forhold til hendelsesforløp osv.

Erindrer at jeg snakket med noen. Men de fleste som var på stedet var opptatt av den andre rytteren som hadde kjørt inn i midtrabatten før jeg kom, og som hadde mye mer synlige skader enn meg. Jeg kom meg opp i sittende stilling, og tok av en eller annen grunn av meg hjelmen. Da jeg så den skjønte jeg at jeg ikke skulle prøve å sykle videre. For den var knust. Jeg hadde landet med hodet først i opp mot 60 km/t...

Jeg kan virkelig anbefale Kask Protone. Definitivt verdt den høye prisen. Hadde vært grønnsak nå uten den. Fatter ikke at de en gang drev og kjørte uten hjelm. Skal ikke sykle uten hjelm så mye som en meter resten av mitt liv!

Kjente etter hvert at jeg hadde litt vondt i ryggen. Trodde kanskje jeg hadde fått en liten strekk i korsryggen, som jeg har fått et par ganger før i tøffe ritt. Men da jeg reiste meg, så greide jeg ikke å gå. Så dette var verre enn en strekk. Kom meg bort til midtrabatten der den andre skadde fikk behandling, en dame fra New Zealand. Hun drev og styrte noe veldig og maste om at hun skulle sykle videre. Jeg derimot bare satte meg ned, og da jeg begynte å føle meg uvel, la meg ned på midtrabatten og ventet på ambulansen, mens jeg kjente at kulen i panna vokste. Det var flere personer der jeg snakket med, blant annet en kar fra England som snakket med meg, passet på meg og klappet meg på hånda.. Ikke akkurat en situasjon hvor du har lyst til å prøve å gjøre deg forstått på alle verdens språk. Men det gikk greit. Husker som nevnt at jeg syntes at jeg var veldig klar der og da. Men i etterkant så er alt litt tåkete og hendelsene litt uklare. Ikke så rart kanskje, når man har truffet bakken med hodet først med 6-700 kg kraft?

Drama på midtrabatten! (foto: Robert Hall)

Men én ting husker jeg, og det var at hun dama fra New Zealand dreiv og maste om hvordan det hadde gått med sykkelen hennes. Men overrøret på sykkelen hennes var knust - av meg. Og det må jeg innrømme, føltes helt riktig! Hun felte meg, fra en god plassering, og ødela både meg og rittet mitt. I etterkant skulle jeg også finne ut at sykkelen min også hadde avgått med døden. Så hadde sykkelen hennes vært like hel; ikke rettferdig.

Det tok lang tid før ambulansen kom. Dette var jo langt på dagen, og det var mange ryttere på veien, og sikkert flere velt som hadde gått tidlig. Jeg hadde sett flere skadde på veien. Og i tillegg måtte vi ha hver vår ambulanse. Til slutt kom de, og jeg ble lagt i nakkekrage. Føltes som litt overkill. Men ingen grunn til å ta noen sjanser heller.
Det tok ytterligere en evighet før jeg ble løftet over på båre, og en varm evighet før vi kom oss av gårde etter at jeg kom inn i ambulansen. Etter hvert begynte jeg også å kjenne at jeg hadde vondt både her og der. Men jeg fikk snakket litt meg gutta i ambulansen mens vi ventet, tross store språkproblemer. Det spurte meg blant annet om jeg var proffsyklist. Hahaha! Det hjalp jo litt da.

Første gangen på innsiden av en ambulanse for min del. Må gjerne bli lenge til neste gang... De kjørte med blålys og sirener Igjen; litt overkill. Men når man først skal kjøre ambulanse, må man jo få maks utbytte...

Før start hadde jeg en tanke om at jeg skulle til mål uansett hva som skjedde, så jeg hadde med slange, gasspatron og mobil på baklomma. Mens jeg lå der på midtrabatten og ventet på ambulansen så tok jeg fram mobilen for å prøve å få gitt beskjed til Heidi og Chris fra forbundet om at jeg var på vei et helt annet sted enn til mål. Men mobilen var knust. Ikke rart jeg hadde vondt i ryggen som hadde most det jeg hadde på baklomma inn i ryggen med full kraft... Selv om skjermen var knust greide jeg på ett eller annet vis å få gitt beskjed. Men da jeg ankom sykehuset døde telefonen helt.

Denne har tålt mye, men her var det slutt, gitt.

På sykehuset ble jeg lagt i bårekø i korridoren. Jeg var sist inn, og bakerst i køen. Hektisk søndag på sykehuset i Albi. Siden jeg i tillegg verken blødde som en gris eller hadde beinpiper stikkende ut av kroppen og både visste hva jeg het, hvilken dag det var og hvor jeg var, var jeg ikke prioritert. Så det ble en lang, lang dag liggende i nakkekrage i korridoren på sykehuset i Albi... Fikk smertestillende. Men det hjalp bare sånn passe. Var ikke det sterkeste de hadde på lager jeg fikk. I tillegg, siden jeg hadde slått hodet så kraftig, fikk jeg ikke lov å drikke noe, eller spise noe. Så etter nesten 100 km hardt sykkelritt i varmen, måtte jeg ligge i 9 timer uten å kunne fylle på med drikke og mat. Topp stemning!

Jeg prøvde å gi beskjed til de i målområdet hvilket sykehus jeg var på, før mobilen min døde. I følge gutta i ambulansen i Albi var det bare ett sykehus i byen. I følge de som måtte ut og lete etter meg, stemmer ikke det!

Uansett. Der lå jeg, og mens adrenalinet rant ut av kroppen, ble det mer og mer ubehagelig. Men timene er litt uklare i etterkant.

Så berømt har jeg altså blitt at jeg får min første velt omtalt i Landevei...

Når jeg har fått tenkt gjennom det etterpå og sett på alle skrubbsår og skader på sykkelen, så er det følgende som har skjedd. Jeg har syklet rett i overrøret på den andre sykkelen og tatt en sykkelscorpion. Det vil si hodet ned, beina i været! Jeg har tatt bakken med hodet først. Har ikke sluppet hendene av styret før smellen. Jeg har slått venstre hånd med knyttneven i bakken (mens jeg har holdt i styret). Har fortsatt mye smerter i pekefinger og langfinger over 2 måneder etterpå.
Besvimte da jeg traff bakken, og har derfor rullet videre rundt over på ryggen og videre som en slapp melsekk. Må ha sett jævlig ut. Men bra, for det er bare på grunn av det at jeg ikke har brukket noe.

Akkurat det er jo bare helt utrolig, egentlig. Eventuelt har jeg samme skjelett som Wolverine. Jeg behøver i hvertfall ikke testes for beinskjørhet med det første... Siden jeg har rotert rundt til jeg stoppet, i stedet for å skli bortover asfalten, så slapp jeg også ganske billig fra det på skrubbsårfronten. Men hadde asfaltutslett i ansiktet, skuldre og rygg, hofte, armer, kne og ett skikkelig brannsår på venstre legg. Og etter hvert noen skikkelig sexy blåmerker. Men kunne vært så mye, mye verre.

Utpå kvelden begynte det endelig skje noe på sykehuset. Jeg kom inn på et undersøkelsesrom. Heidi, Chris og Jan fant meg, og etter hvert kom det en lege som undersøkte meg. Fikk ringt hjem og gitt beskjed om det som hadde skjedd. Det var jo flere som begynte å bli bekymret når det ble helt stille fra meg. Fikk en full runde i en fancy røntgenmaskin, og konstatert at jeg ikke hadde noen brudd i nakke/rygg eller annet sted. Puh! Så i 9-10-tiden på kvelden fikk jeg stavret meg ut fra sykehuset på egne bein.

Sykkelen min var kjørt til mål, og var hentet. Fikk hjelp til å legge den ned i en sykkelkoffert. Men resten måtte jeg greie selv. Jeg skulle tilbake til Norge morgenen etter. Det er helt, helt utrolig hva man kan få til når man må! Jeg skulle egentlig ikke sove alene den natten. Så jeg måtte få nattevakten på hotellet til å ringe meg om natta for å vekke meg.
At jeg greide å få pakket ned alt og buksert de to sykkelkoffertene den kvelden framstår som utrolig for meg akkurat nå. Noe av det verste jeg har vært med på. Noen pyse er jeg definitivt ikke!!

Min default innstilling er at jeg skal fikse alt selv, og stort sett gjør jeg også det. Men dagen etter, da jeg skulle hjem, måtte jeg skru av den. For jeg greide nesten ingenting selv! Måtte greie å kle på meg selv, men det var med et nødskrik. Skoene greide jeg ikke knyte. Fikk ikke knytt skoa igjen før jeg var hos tannlegen noen dager etter, og han hjalp meg (vi snakker ekstraservice ass...).

Heldigvis hadde jeg kjøpt meg skyss til og fra flyplassen med et britisk firma. Jeg var også så synlig skadet i ansiktet at det var lett å få hjelp når jeg ba om det. I tillegg beveget jeg meg som en 100-åring. Jeg hadde fått resept på smertestillende på sykehuset, men etter at apoteket var stengt for kvelden. Så jeg fikk sjåføren på bilen til å kjøre meg innom et apotek. Aldri i livet om jeg skulle lide meg hjem til Norge uten dop. I tillegg hjalp han meg med bagasjen helt til innsjekkingen.

MMA eller sykkel. Ser mer ut som det første.

Asfaltutslett på sitt beste.

I innsjekkingen fikk jeg beskjed om at det var for mange sykler på flyet, så jeg kunne ikke regne med at mine kom med. Frynsete som jeg var, kom tårene da. Men ingenting å gjøre med det. I tillegg måtte jeg få bagasjen til en annen desk for stor bagasje. Damen i skranken fikk vervet en motvillig tysker til å hjelpe meg med det...

Men jeg kom meg da til Brüssel på et vis og videre inn på flyet der. Traff på Atle Thoresen og fikk litt bærehjelp. I det de er i ferd med å skalke lukene på flyet, ser jeg begge mine kofferter på en tilhenger utenfor flyet kjørende bort fra flyet. Ergo; bagasjen hadde blitt med flyet til Brüssel, men der var det stopp, igjen!... Jeg skal være bra desperat før jeg tar en flyreise med mellomlandinger med sykler igjen.

Da jeg kom til Oslo var heller ikke bagasjen der, som ventet. Samme gjaldt nevnte Atle Thoresen. Så da var turen fullendt. Det hadde jo ikke vært riktig om jeg skulle kommet hjem uten problemer, sånn som turen hadde vært. Uansett, kanskje like greit. Jeg hadde aldri greid å få den bagasjen med meg hjem uansett.
Den ble til slutt levert på døra og bært inn to dager senere, og jeg fikk hjelp av ei venninne til å pakke ut.

Mer asfaltutslett...

Dagen etter skulle jeg egentlig på jobb, men det var ganske klart at jeg ikke skulle det. Fikk en sykemelding av legen som det sto "hjerneskade" på og en økonomipakke Paralgin Forte. At jeg har papirer på at jeg har hjerneskade har jeg selvsagt i ettertid brukt som unnskyldning i enhver sammenheng.

Etter hvert har meldingen endret seg fra hjerneskade til nakkeskade. NAVs diagnosesystem har ingen beskrivelse i listen sin som passer på "generelt skamslått". De to ukene etter velten ble det ikke så mye hvile som jeg nok burde ha fått. Det tok mye energi å få kommet seg til alle undersøkelser og behandling jeg måtte få. I tillegg hadde jeg hele fire - 4 forsikringssaker å administrere!Alle oppgjort nå, heldigvis.

Stusselig syn. RIP Supersmurfen.

Nå, over 2 måneder etter, er jeg fortsatt 20 % sykemeldt. Men tenna er fikset og sårene har grodd. Prøver å begynne å jobbe 100 % til uka. Det meste av smerter er borte, synet er bra igjen (hadde kraftig tåkesyn på det venstre øyet lenge). Men har ofte vondt i hodet, blir fort sliten og blir lett uvel om jeg tar i for hardt. Er i samme celebre klubb som Didrik Tønseth og Aleksander Aamodt Kilde denne høsten, har jeg lest. De har også har fått seg et kraftig kakk i skallen, og må ta det pent. Lite trøst i det, egentlig.

Men det er progresjon framover. Så jeg håper å være fullt tilbake inne året er omme. Har begynt å trene etter program igjen, men tar det pent. Det merkes dessverre at jeg har vært ute av det en god stund. Og jeg blir uvel hvis det blir for intenst.

Men motivasjonen er der! Jeg skal tilbake til VM, og da skal jeg jammen vise dem. Jeg fant jo faktisk ut nå at jeg er i verdenstoppen i min klasse! Men uten håndfaste resultater å vise til, blir det bare en påstand fra min side. Neste år må påstanden bevises gjennom håndfaste resultater. Varese 2018, here I come (i bil!). Må bare kvalifisere meg først.

Kvalifiseringsritt. Skal kjøre ett av disse. Kan ikke satse på å vinne NM.

Hell i uhell har jeg også hatt. Da jeg pakket opp igjen sykkelen min så jeg at den var ugjenkallelig død (usigelig trist, jeg elsket Supersmurfen min - og trodde vi skulle få et par år til sammen).
Til lykke for meg, så hadde gutta på Unaas kjøpt opp alle demosyklene til BMC fra fabrikken i Sveits. Og blant dem en Teammachine SLR01 med Ultegra Di2 i min størrelse. Vi snakker samme ramme som Greg Van Avermaet kjører på. Oh yeah! Vi leker ikke sykkelbutikk lenger... Uten hjul, så fikk jeg den til veldig fin pris (veiledende pris er "litt" utenfor budsjett). Hjulene mine hadde fått en smell, men ingenting som ikke lot seg reparere.

Litt fin...

Så sykkelparken jeg går ut av året med er det ingenting å si på. Nå gjelder det bare å få motoren trimmet igjen. Jeg har heller ikke blitt skremt av ulykken, som jeg trodde. Har ikke vært redd på sykkelen når jeg endelig kunne sykle igjen. Heldigvis. Jeg trodde heller ikke at jeg skulle være det. Men man vet jo ikke før man har prøvd.

Har så vidt begynt å planlegge neste sesong. Treningsleir på Mallorca i påsken er booket. Så målet for neste sesong, som jeg formet i sommer, står. 2018; sterkere, raskere, lettere! Det blir hardt arbeid og det må starte nå. Vi sees.

Snipp, snapp, snute - dette eventyret er definitivt ikke ute!